av
in lørdag, desember 27th 2008 Lagret under: Ukategorisert
Det var dengangen jeg ble kjent med ett tsunami offer.
En svensk mann som var på ferie i Tyskland i fjor før jul. Han hadde vært i Banda Ache på ferie med sin kone. Så kom bølgen og i følge han, var den som en vegg – en beveglig vegg, nesten som ett sceneteppe. Som om en forestilling skulle fremføres. men uten publikum, for alle rundt han var direkte involvert.
Mannen ca 50 år jobbet som sprengekspert for det svenske forsvaret. I følge han selv var han allerede blitt tullete i hodet. han sov dårlig og hadde ett kne som ikke orket hans kropsvekt.
Han var egentlig "dødsdømt" da bølgen kom og skyldte alle på havet, men han fant et tre der han klatret helt til toppen og holdt seg fast. Han husker nesten ingenting og våknet på ett sykehus, flere timer etter hendelsen. Han hadde brukket foten, og var blitt sydd sammen på flere steder – og han hadde mistet hørselen på det ene øret.
Han hadde mistet sin kone Perla. Mistet henne – som tapt- men han skulle aldri få henne tilbake, fordi hun var død. Han gråt. Kunne ikke fatte det.
Han lå på sykehuset. Det ble han kjent med en av pleierne. Hun stelte han, mer enn nødvendig. var bekymret og hørte til hans lange historier. Hun gav han ekstra pleie, ekstra mat og ringte nødvendige samtaler til den Svenske ambasaden. Hun het Pearl.
Han trodde knapt sine ører. Han hadde mistet sin perle og fått en ny, og det i en tragedie uten like.
han må ha vært en kjempe………………………
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
